Zenpresten som banner
"I really love your country, even if it´s a bit shitty at the moment" sa den brittiske zen presten i det amerikanske tempelet på slutten av sin orientering om hvordan vi skulle navigere igjennom ritualene i en zen-meditasjon (zazen). I en hver sammenheng jeg har vært i den siste måneden her i California har dette temaet kommet opp, så jeg er ikke lenger overasket. Folk er redde, sinte og triste, og jeg tror den eneste måten å håndtere det jeg opplever som en kollektiv sjelesorg, er å adressere det. Jeg er takknemlig for at presten sier det som det er: Shitty indeed.
Noen av de jeg snakker med sier de håper at president Trump skal komme til en slags innsikt og kultivere mer omtanke. Andre har vanskelig for å se for seg hvordan en president med et kabinett av folk som er mer skrekkinngytende enn han selv skal kunne komme fram til en sånn innsikt. Jeg spør meg selv hvorfor jeg ikke kan tillitt til et menneskets potensiale for endring, men jeg tror virkelig ikke strukturene og posisjonen han nå trer inn i vil støtte en dyp prosess av selvransakelse og endring i retning av medfølelse og indre klarhet.
Det er ikke så forbausende at jeg ikke har møtt en eneste Trump-tilhenger på min vei. California, og Bay-området spesielt, har vært/er "hubben" for LGTBQ og borgerrettigheter, spiritualitet og kreativ forskning på hallusinogener i akademia. I San Fransisco har et samstemt lag av politikere med ordføreren i spissen erklært at byen fortsatt skal være en "Sanctuary city" etter overtagelsen av presidentsetet. De trykket en offisiell resolusjon i Californias største aviser, der de skrev at uansett hvilke trusler den nyvalgte presidenten la fram, så vil San Fransisco aldri vende ryggen til mennesker i nød, alltid støtte kvinners rettigheter og homofiles rett til å gifte seg. "This is the Golden Gate - we build bridges, not walls!". Les (og nyt) den fulle resolusjonen HER.
Meditasjonslæreren som gråter
Jeg var med på en åpen kvinnesirkel på Spirit Rock meditasjonssenter. Temaet for dagen var hvordan vi finner trygghet når alt kjennes urolig, i våre egne liv og på nasjonalt plan. Hva kan vi lene vår tillitt på og finne trygghet i? Læreren Grace tente lys, og vi gjorde en lengre meditasjon. Deretter blir en mikrofon sendt rundt for at vi skal kunne dele hva som kom opp for oss. Flere som tar mikrofonen er sinte, triste og redde. Noen fortalte at de har hatt problemer med å romme alt dette sinnet, og latt det gå utover de nærmeste, mest fordi de levde i samme hus. Det diskuteres ulike teknikker for å romme sterke følelser uten å brenne opp eller eksplodere.
Jeg tar mikrofonen, presenterer meg og sier hvor jeg kommer fra. Jeg deler at det har vært heftig å være her i disse ukene og møte så mange mennesker i ulike sammenhenger som er veldig urolige for hva som skal skje framover. Jeg forteller at vi var triste og sjokkerte på andre siden av kloden etter valget av han de omtaler som `Den Oransje Mannen´(eller andre variasjoner over temaet You-know-who), men at det har vært overaskende sterkt å være her i denne tiden og oppleve hvordan folk sliter emosjonelt.
Jeg sier at det jeg legger min tillitt på er vår evne til å komme sammen og være der for hverandre når det trengs. Jeg fortalte at jeg lørdag skulle gå i kvinnemarsj i Oslo, "Yes, in Norway", og at jeg så langt har funnet nærmere 620 byer som arrangerer kvinnemarsj denne dagen. Jeg ville formidle at de ikke var alene: "Hele resten av verden står sammen med og støtter dere i det dere er igjennom nå". Tårene rant hos flere, særlig hos Grace som takket meg instendig for at jeg var der og minnet dem om at vi er mennesker på andre siden av planeten som marsjerer i våre egne gater og byer for å vise at vi bryr oss. Hvis noe bra kan komme ut av dette, og det må vi håpe at det gjør, så er det at det forener oss alle sammen og bygger nettverk og samhold mellom mennesker over hele kloden for å beskytte de verdiene vi står i fare for å miste.
Jeg ser dette som en situasjon som ansvarliggjør oss alle. Den overlater ikke til noen å sitte på gjerdet. For klimakrise, atomopprustning og menneskerettigheter handler om oss alle sammen, og vi kan alle gjøre noe for å bidra i riktig retning. Vi kan ha tillitt til og lene oss på den dype innsikten til 14-åringen Anne Frank som skrev i dagboken sin: "How wonderful it is that nobody need wait a single moment before starting to improve the world."
Her er link til FB eventet til Womens March i Oslo 21. januar 2017