Hot off the press: Hvileboka har blitt lydbok!!!

5 år etter at førsteutgaven kom ut, og litt under et år etter pocketutgivelsen, er hvileboka nå å høre på lydbok. Den er lest inn av den fabelaktige skuespilleren Hedda Munthe, med bonusspor fra undertegnede.

Jeg har sneket meg med og lest inn en dybdeavspenning på 15 minutter, og en kortere meditasjon på ca fem minutter.

Til pocketutgven som kom ut i juni 2023, skrev jeg et ekstra kapittel der jeg undersøker om vi har blitt bedre til å hvile etter pandemien. Det er selvsagt med i denne utgaven også.

Jeg hører mye på lydbøker selv, og har stort utbytte av det, selv om jeg også liker å lese på papir. I forbindelse med et gryende samarbeid med Blindeforbundet, har jeg fått en større forståelse for hvor viktig det er at bøker er tilgjengelige i lydformat. Lesere med dysleksi har gitt tilbakemelding på at dette var kjærkomment, og lesere som sliter med hjernetåke og konsentrasjonsvansker - som er spesielt interessert i temaene i boka. Så dette krevde en liten fest!

Bildet viser forfatter og innleser, som skåler i Prosecco på Tekethopa.

Skrivepåske

Jeg har vendt tilbake til det skotske høylandet for å skrive bokmanus, spise som en hobbit og tyvstarte våren på andre siden av Nordsjøen.

Kvinnehelg i Kirkenes

Sist helg var Silje (anthatayoga.no) og jeg invitert til Kirkenes der vi holdt et fullbooket kurs for en gjeng med bra damer. Vi besøkte det magiske Snehotellet, og er i forhandlinger om fremtidig samarbeid med dem. Takk til Hanne og Aina som var et fabelaktig vertskap denne helgen <3

Kjære aktivist og medmenneske

Dette er en tekst om engasjement, utmattelse og personlig holdbarhet - og en invitasjon til workshop den 5. januar i Oslo (les nederst).

Til deg som bryr deg

Vi er mange som er opprørte over den brutaliteten vi ser nå. Det er som det skal være. Jeg vil leve i en verden der folk bryr seg massivt om folkemord.

Jeg observerer i mine nettverk at det sliter på folk med stort engasjement. Mennesker vi trenger på veien framover. Det bekymrer meg. Nei, det er ikke oss det er synd på. Jeg er allikevel opptatt av hvordan aktivister har det. Vi kan ikke bidra til positiv endring hvis vi er utmattet og deprimerte.

Derfor vil jeg dele noen tanker om emosjonell utmattelse og utbrenthet, etterfulgt av noen grep vi kan ta for å styrke vårt langsiktig engasjement (det ser dessverre ut som en maraton). Jeg vil beskrive noe av det som skjer i kroppen når vi er aktiverte over lengre tid. Jeg vil si noe om hva kroppen din trenger for å regulere ned stressresponsen, og avslutter med en invitasjon.

Brenne, uten å brenne ut?

Begrepet utbrenthet ble først brukt av den amerikanske psykologen Herbert Freudenberger på 1970-tallet. Han jobbet på en gratisklinikk for rusavhengige i New York som i stor grad var drevet av frivillige. Freudenberger observerte at mange av dem mistet motivasjonen etter omtrent ett år, og at de hadde spesifikke fysiske symptomer til felles. Blant disse var søvnvansker, kronisk forkjølelse, mageproblemer og hodepine. I tillegg hadde mange adferds-symptomer som overfølsomhet, sinne, irritasjon, manglende evne til å håndtere nye situasjoner, kynisme og tap av energi. Ut fra disse observasjonene laget Freudenberger følgende definisjon på utbrenthet:

"En tilstand av kronisk tretthet, depresjon og frustrasjon forårsaket av hengivenhet for en sak, livsstil eller forhold, som ikke gir de forventede fordelene og til slutt fører til redusert involvering og fullføring av arbeidet."

En hendelse trenger ikke å ha skjedd med deg direkte for at det skal påvirke deg. Vi blir opprørte når vi vet at barn drepes. Når et helt folk sultes. Når helsearbeidere er mål for militære angrep. Sekundærtraumatisering er et begrep i psykologien brukt for å beskrive dette fenomenet.

I studier av utbrenthet snakker man om tre ulike komponenter. Den første er emosjonell utmattelse - en utmattelse som kommer etter å ha brydd seg for mye og for lenge. Den andre er de-personifisering, der vi ikke lenger orker å føle empati, omsorg eller medfølelse. Den tredje er følelsen av at ikke noe du gjør nytter eller skaper en forskjell.

Utbrenthet kan føre til apati, motløshet og at vi gir opp. Det er ikke bra for noen. Ikke for oss personlig, og ikke for saken eller menneskene vi engasjerer oss i.

Kropp er topp!

Kroppen er fantastisk på den måten at når den opplever en trussel, mobiliserer den så vi kan møte den. Det gjør den ved å blant annet sende signaler om at blodet skal pumpe raskere ut i armer og bein, hjertet slår fortere, pusten raskere – så vi kan løpe eller kjempe (kort fortalt). Dette er superdupert – og sikrer vår overlevelse på kort sikt.

Kroppen prioriterer det som er nødvendig i øyeblikket. Det gjør også at den nedprioriterer det som ikke er like akutt, som fordøyelse, immunforsvar, hormonbalanse m.m – det som handler om daglig og helt nødvendig drift. Mentale prosesser og emosjoner blir også påvirket av stressresponsen. Paradokset er at det som er fantastisk og sikrer overlevelse på kort sikt, bryter oss ned på lang sikt.

Stress er ikke dårlig for oss, og vi vil alltid ha grunner til å aktivere stressresponsen, både positive og negative. Målet er å kunne veksle mellom aktivering og en hvilerespons, der kroppen opplever at den er utenfor fare (at ingen er ute etter å spise deg, for eksempel). Men det er veldig lett for oss mennesker å henge oss opp i en tilstand der stressresponsen er kronisk aktivert, og det er ikke bærekraftig over tid. Som alle prosesser i naturen, trenger vi mennesker også å veksle mellom aktivitet og hvile. Restitusjon er ikke oppskrytt.

Hva vi kan gjøre, selv om det er kaos

Det er viktig å forstå at det er forskjell på å fjerne stressoren (årsaken til at vi er i alarmberedskap), og å behandle stresset i kroppen. Det ene har vi litt mer makt over, og gjør vi det, er vi bedre i stand til å ta tak i det andre. Kroppen er ikke så opptatt av hva stressoren er – den er opptatt av overlevelse (det er evolusjon). Så om det er en skummel jobb-epost, å gå hjem i mørket med noen som føler etter deg, eller et verdenssamfunn som passivt tillater drap på sivile, utgjør liten forskjell for kroppens opplevelse av å være i en krevende situasjon. Så la oss finne en måte å håndtere stresset i kroppen, SÅ vi kan fortsette å jobbe med stressoren.

Vi kan gjøre noe som sender signaler til systemet ditt om å deaktivere stressresponsen, og da er det må forstå følgende: Kroppen snakker kroppsspråk. Det er ikke nok å kreve av den at den skal slappe av, fordi vi kognitivt mener at det er en god idé. Kroppen er bedre til å forstå non-verbal kommunikasjon. Det mest anvendbare verktøyet er å bruke pusten, som er et språk kroppen forstår. Å puste langsomme, dype pust, vil kunne nedregulere stressresponsen. Her finnes det mange ressurser på nettet, her er en link til en av dem.

“I like to move it, move it!”

Dersom kroppen din innstilt på å flykte eller kjempe, er det ikke bare enkelt å legge seg ned å ta en siesta, selv om du er sliten. Da vil det være bedre å bevege kroppen! Det kan vi gjøre gjennom å løpe, danse eller riste (for noen er det samme sak), istedenfor å ligge 5 cm over gulvet med vidåpne øyne mens turtallet på innsiden er skyhøyt. Gjennom å bevege oss kan kroppen fullføre stress-syklusen den har satt i gang, og det vil bli lettere å «lande».

Å synge og danse har vi gjort i alle kulturer til alle tider. Det skaper tilknytning og roer nervesystemet. Gjør aktiviteter som gir DEG noe, her er vi veldig ulike: isbading, matlaging, skravle, lage kunst, ha sex! Gå ut og få dagslys og frisk luft de få timene vi har. Snakk med mennesker rundt deg om hvordan du har det.

Vi trenger hverandre. Tilknytning til venner, familie og/eller kjæledyr er like nødvendig for oss mennesker som mat og vann. Vi er ikke skrudd sammen for å fungere autonomt, men for å svinge mellom forbindelse og autonomi, og tilbake igjen. Vi "samregulerer" hele tiden, uten engang å være klar over at det skjer. Vi synkroniserer hjerteslag, endrer stemninger sammen og hjelper hverandre til å føle seg sett og hørt. Dette roer nervesystemet.

(Med et lite forbehold: Jeg opplever det som mer stressende å henge med folk som forteller meg at jeg bryr meg for mye, og/eller at det jeg føler er feil. Det samme gjelder mennesker som velger å snu seg bort, for hva har det som skjer andre steder med dem å gjøre?! Jeg trenger å ha tro på menneskeheten når jeg lader, ellers blir jeg bare trist og deprimert. Det blir enda viktigere for meg å omgås mennesker med empati og drivkraft.)

Dette er kampstrategi!

Noe av det andre mennesker kan «brukes» til, er å le sammen. Når vi ler bruker vi et gammelt evolusjonssystem som pattedyr har utviklet for å skape og opprettholde sosiale bånd og regulere følelser. Hvis tanken på å le når situasjonen er så alvorlig skaper motstand i deg, har jeg stor forståelse for det. Tenk at du snakker kroppsspråk til kroppen din. Dette er strategi – ikke mangel på empati. Vi gjør dette for å orke å engasjere oss over tid.  

Jeg skjønner at mye av det jeg foreslår er kontraintuitivt. Jeg kjenner også denne motstanden i meg selv, enda jeg har jobbet med dette i mange år. Jeg lener meg både på erfaring, og omfattende vitenskapelig forskning, når jeg sier at dette er viktig. Se på det som en «bio-hack», om du vil. Vi «hacker» vår egen organisme til å regulere stressresponsen. Men er ikke dette eskapisme? Det er ikke sånn at vi skal bli selvopptatte. Målet er å styrke vår robusthet så vi kan vende tilbake til oppgaven foran oss. Som er? Å opprettholde trykket på våre politikere og kreve av det internasjonale samfunnet at de innfører varig våpenhvile nå! Å skrike er forresten også bra – om det er i skogen eller i gatene.

Myten om den usårbare helten

Utbrenthet påvirker oss ulikt. Du er ikke et dårligere menneske eller en mindre dedikert hvis du opplever at du tåler mindre stress enn andre. Jeg skriver dette for å utfordre myten om superhelten som den ultimate aktivisten. Du kan ha opplevd ting som har påvirket nervesystemet ditt over tid som du har liten eller ingen kontroll over (traumer og overgrep, mikroaggresjon og systemisk urettferdighet). Det er ikke ALLTID sånn at motstand gjør oss sterkere. Det handler altså ikke om at du ikke bryr deg nok eller om verdiene dine, men om kroppen din og hvordan den responderer på stress over tid. Ta vare på deg selv, for vi trenger deg.

Oppsummering:

  • Dersom du er påvirket av det som skjer i Gaza (og andre steder i verden) nå, fungerer du som du skal. Folkemord skal opprøre oss og engasjement er en konstruktiv respons.

  • Du fungerer som du skal dersom kroppen din ikke kan være aktivert i ubegrenset tid og du blir sliten, deprimert og motløs.

  • Det er grep vi kan gjøre for å håndtere stresset i kroppen. Dette er nyttig og inkluderer blant annet bevegelse, dagslys og sosialisering.

  • Det er en klok strategi å ta vare på deg selv for å kunne holde i lengden.

  • Når vi kan være vennlige med oss selv, kan vi være sterke og virksomme sammen.

En invitasjon - du er varmt velkommen:

Kjenner du på emosjonell utmattelse og at det begynner å bli tungt å fortsette?

I samarbeid Studio Ma på Fagerborg Oslo, inviteres du til en åpen workshop for aktivister fredag 5. januar kl 18-20 (mer info og påmelding kommer på deres hjemmeside ila romjula: www.studiomaoslo.com).

Denne workshopen tar for seg temaene i artikkelen, og vil gi deg noen verktøy og et felleskap av likesinnede. Du trenger ikke å ha noen erfaring med eller interesse for yoga for å delta. Det handler om å støtte, styrke og løfte hverandre. Fokuset er å forebygge og lindre utmattelse og bygge strategi for veien framover. Dette er en mulighet til å møtes fysisk – så kom hvis dette kjennes ut som noe du trenger. Det er gratis, men begrenset antall plasser så påmelding er nødvendig.

Workshopen ledes av Helene Svabø (https://helenesvabo.com) og Siw Aduvill (www.siwaduvill.com)

 

 

 

 

 

 

"I get by with a little help from my friends..."

Boka “Hvile - alt vi vinner ved å la være” har fått sin egen konto på Instagram.

Ettersom jeg ikke er så dreven på SoMe, så jeg har leid inn en proff (mine ord - jeg syns hun er kjempeflink)!

Luna K driver Instagram-kontoen til Hvileboka – og jeg er dypt takknemlig for å ha henne som lagspiller!



Jeg traff Luna Kamilla da jeg var lærer på yogalærerutdannelsene til Axelsons Body Work School i Oslo. Senere har hun vært med som assistent på retreat på Finnskogtoppen.

Til daglig jobber hun som PT og yogainstruktør. Du kan lese mer om Luna K her: @luna_k_ptyoga og her: @lunas_trail .


Writing in the Highlands

HVILE i ny utgave!!!

“HVILE - alt vi vinner ved å la være” har kommet i pocketutgave + med et ekstra kapittel om hvile etter pandemien.

Oppdatering: Har fått så mange bestillinger at vi må trykke opp ekstra opplag av andre utgave! Jeg tror nesten jeg liker paperback-utgaven enda bedre enn originalen - den er lett og koselig å ha med seg i hengekøya - perfekt sommerlektyre!

FRA BOKA:

«Er det lov å si at jeg savner nedstengningen?» spør program-

lederen med forsiktig stemme på radioen jeg har på i bakgrun-

nen. «Jeg vet det er helt feil å si dette, men ... ah, jeg syns det

var så deilig at det ikke skulle skje noe hele tiden!».

Hun var langt fra den eneste. Mange ble overveldet av akti-

vitetsnivået da restriksjonene ble løftet. To år med bursdager,

konfirmasjoner og bryllup skulle tas igjen, for ikke å snakke

om alt det hyggelige vi hadde savnet og lovet oss selv at vi skulle

sette ekstra stor pris på nå. «Husker dere da vi stod som sild i

tønne på Øyafestivalen? Jeg savner do-kø!» Det er klart vi ville

ut! Som kuer som slippes ut etter en lang vinter og spretter

entusiastisk bortover engene, skulle vi nå delta i den ytre ver-

den igjen. Men å tre inn i travelheten med fulle timeplaner og

bare møte familiemedlemmer i døra mellom aktiviteter, var

krevende. Kanskje var vi mindre som glade kuer i enga og mer

som Bambi på isen, der vi kastet et blikk i bakspeilet og lurte

på om vi hadde lagt fra oss noe viktig der.

Jeg feirer meg selv og boka, og håper du vil feire med meg!

Den kan bestilles direkte: aduvill@gmail.com (229 kr + porto Vipps eller faktura)

Jeg skriver gjerne en personlig hilsen til deg eller den du vil gi den i gave til.



"The sound of children laughing"

(I wrote a piece about MMCC and the importance of their work. Their co-founder, David Mason, graciously described it as “one of the best articles written about Social Circus and how it helps the children of wars”.

Please enjoy reading it and make a donation to MMCC if you can:)

The sound of children laughing

– how Social Circus inspires hope for Afghanistan ́s future


“When children play, practice and perform together, they become much more than just
representatives of their background, region or ethnicity. They become friends, active members of a joyful family, and advocates for national unity.”

- MMCC Global


A young boy sports a wide grin as he pushes a large wheelbarrow. In the barrow, three girls and a small boy expertly continue juggling balls and keep clubs dancing in the air while being wheeled around in large circles. Children stand around the courtyard, clapping and encouraging this small and smile-inducing spectacle. Another child balances barefoot atop a huge ball with micro yet fast-paced steps, required to maintain balance. An expression of intense concentration occasionally breaks into a smile - the joy of mastery. A group of older children practice acrobatics on a gym mat. Excited cheers ring out every time someone lands on their feet - or face! Large shipping containers, brightly painted in green, blue, yellow and red, form a kaleidoscope of colours, framing this creative chaos.


“There are not many reasons to laugh in Afghanistan” says David Mason of Mobile Mini Circus for Children (MMCC) which he founded in 2002 alongside Berit Muhlhausen. Twenty years later, at the time of writing, 24 million Afghans are in need of vital humanitarian aid. Half of the population experiences acute hunger. The healthcare system has collapsed. Basic human rights for women and girls are declining. Farmers and shepherds are fighting the climate crisis. The economy is in freefall.


Whilst aid organisations are busy meeting the population’s needs for food and medicine, MMCC's main focus is to bring children together in the circus ring. In collaboration with their local partner Afghan Educational Children Circus (AECC), they have been creating circus activities with and for children in Afghanistan for two decades. Since the takeover of the Taliban in August 2021, their work has become more difficult. However, this article will not delve into the political situation in Afghanistan, but highlight its children and the magic of circus - for children in all areas of conflict, and their need to laugh and play!


Send in the clowns
The landscape of explosions and gunfire common in warzones is not a natural habitat for clowns and acrobats. Yet in recent decades circus performers being sent into areas of conflict has become a growing trend. A leading organisation in this field is Clowns Without Borders (founded in Barcelona as Payasos Sin Fronteras) which began in 1993, after a school class exchanged letters with children in a refugee camp in Croatia. One of the letters from a child in the camp simply read “We miss laughter.”

The Catalan schoolchildren's imaginations were ignited and they were determined to send their favourite and funniest clown - the legendary Tortell Poltrona - to their new penpals. Poltrona packed his bags and travelled to Croatia, where he was met by over 4,000 children who were excited to enter the clown's universe of play, colours and magic. Paltrona saw the overwhelming need for laughter and play in societies experiencing traumatic events. Clowns Without Borders was born. Since 1994, professional clowns, acrobats, magicians, dancers, mimes and jugglers have travelled to areas of crisis and conflict to create performances and hold workshops with the children who live there.


In conflict areas, children's needs for play and learning are under-prioritised in favour of more immediate needs of food and healthcare. It’s not so obvious to any local bureaucrat or international NGO how to deal with clowns and acrobats within the landscape of conflict. Isn't that enough chaos, after all? Yet if we dare to think long-term - and take into account that a country needs people who grow up with the capacity to lead, build, teach and convey art and culture - then children must get something more. They will need to play.

People who live in war zones and areas of conflict have plenty to worry about. Living this way for such long periods can understandably make someone become overprotective, chronically worried and short-tempered, which intensifies post-traumatic stress in children. The performers and teachers are there to help the children explore and learn, fool around and be silly -all fundamental aspects of a healthy childhood. This help and support doesn't always have to come from the outside, but such extra resources can be pivotal when everyday conditions are draining all your strength.


Through play, we develop relationships, empathy, trust and the ability to set boundaries. Laughter and play releases endorphins which can reduce feelings of pain and stress, and can strengthen the immune system. Laughter is contagious, and forms positive bonds with other people. Circus skills such as tight rope and other balancing arts, as well as juggling and acrobatics, all help with training coordination, support brain development and strengthen cognitive skills. It has been proven that circus training builds self-confidence and a sense of mastery. It puts the child at the centre - “Look at me! Look what I can do!” - and they are seen and heard, as in “You matter! You are important!”


Children are largely adaptable. Yet without access to play and laughter their development can be hindered, as can their ability to overcome trauma. Providing data in this growing field brings academic weight for important groups like MMCC - to be able to build on their work of bringing circus and physical comedy to children in such areas of conflict.

 

Play is a human right

“Laughter, collective physical play and trusting relationships are essential for building social bonds, resolving conflict, creating cohesive communities, developing resilience, and securing personal and social wellbeing.”

- The Flying Seagull Project

Every morning the sound of trumpets could be heard in the temporary refugee camp on the border between Greece and Macedonia. All the children in the camp knew this was a signal from the clowns, and children of all ages instinctively gathered. Together they formed a big circle, where they played Follow the Leader and sang songs - all under just the right amount of silly leadership by Bash and his fellow clowns. “Some days the children were there before we arrived”, says Bash, whose civil name is Ash Perrin and the founder of The Flying Seagull Project. “There were days” he continues, “when what the children needed most was just to stand in a ring and shout as loud as they could!”


The Flying Seagulls are based in England, and send clowns, musicians, acrobats and other artists to travel wherever there is a need for play - which unfortunately is almost everywhere, as they write on their website. In a TED Talk, Perrin tells of the young people he meets. “These are children who should not have seen what they have seen, or experienced what they have experienced. They know far too much about life for their young age. Their faces were like 60-year-olds, but they were 6 and 7.”


While there are many articles with neuroscientific and biochemical explanations for why play is important, Ash Perrin likes to put it simply. “Bodies and minds that feel good, heal good”. He asserts that childhood should be accessible to everyone, not just a select few. It is, in fact, a human right. He refers to the UN Convention on the Rights of the Child, Article 31, which states

All children have the right of the child to rest and leisure, to engage in play and recreational activities appropriate to the age of the child and to participate freely in cultural life and the arts.


Travelling circus
Initiatives such as Clowns Without Borders and The Flying Seagull Project work closely with aid organisations such as UNCHR (UN High Commissioner for Refugees) and other NGOs operating in the area and with local groups. This collaboration is fundamental to gain access to areas where children need this most, as well as for safety reasons. Up-to-date information on activity in each area is vital for the safety of all involved - to always be careful, take precautions, plan well and be prepared for absolutely anything.


Whilst organisations like the ones mentioned above are based abroad, their visits provides a pivotal but more short-term service in areas of conflict, MMCC and their local partners are working toward an enduring, long-term vision for the children and young people in Afghanistan. Ideas and educational methods are constantly being developed and applied in the country, with main operations based at MMCC’s headquarters at the Children’s Culture House in the capital of Kabul. On the other side of the country, their center in the western province of Herat sees over 200 girls and boys attend activities every day.


In Afghanistan, many of the children live in rural areas, and MMCC's aim is to reach as many children as possible. Traditionally circus has been a mobile art form, where the company of artists pack their carts with equipment and tricks, and travel from place to place. MMCC’s influence has remained in several areas, however, and is evident by permanent Funtainers – these colorful and affectionately named containers have been established in many places such as schools and IDP camps. Connected to an adjoining playground, they provide storage for equipment and spaces to practice and stage performances.


MMCC target groups are orphans, homeless children, the disabled or children on the run. In short,those who are most vulnerable. And when they visit a refugee camp, they make an effort to return andfollow up on the projects they have initiated. The goal is to give children the tools and skills todevelop creative and fun ways to learn across Afghanistan. As a core pedagogic principal, 80% of all the activities are done by the youths themselves. ”We always consider children as our dynamicinspiring partners who actively work together with us in discovering their potential and allowing themto bloom to the highest potential for making the world a much better place. They always know betterthan us and it is all up to us and our ability to learn from them to provide them all they need for theirgrowth”, they write on their homepage. This approach makes their limited resources extremelyeffective and as the activities adopted, expanded and sustained by the youth themselves, the circustraining can continue long after the MMCC have moved on.


Social circus
MMCC defines its activities as Social Circus - a form that, in addition to training and performing, focuses on the transformative power circus has on the people partaking in it. Social Circus combines education, physical skills and social development, with an emphasis on the psychosocial aspect of training, learning, and building something together. Can you imagine trying to build a human pyramid without learning something about cooperation and trust? In an academic context, Social Circus is referred to as ‘a social intervention, where circus art is used as a tool to foster personal and social development in vulnerable groups and individuals’. A study conducted with young refugees in Turkey showed that the circus classes offer essential structure and meaning in life. The participants in this study became more active, while impulsive behaviour and acting out were significantly reduced. Observations MMCC itself has made with children in IDP (Internally Displaced Person) camps confirm this. In addition to more relaxed and contact-seeking body language, other outcomes included increased eye contact and greater overall levels of concentration. Through these programs, traditional circus techniques are used to train social skills and work with trauma, as well as develop basic capacities and the ability to take responsibility.


MMCC makes sure they use their platform to inform and educate on issues in a context where there is a lack of schools and access to important knowledge. One way they do this is by illuminating relevant themes in their shows such as the ever-present danger of landmines, as well as encouraging personal hygiene and traffic safety. These performances are often a collaboration between professional circus artists and local musicians who play traditional folk music. Not only is it important to celebrate and honour local artists and use music and other forms of expression that have been suppressed and forgotten for decades, it’s essential for nurturing a sense of identity and belonging.


Can circus save the world?
The security situation in Afghanistan has deteriorated considerably of late. The withdrawal of international forces, political takeover and a global pandemic have thrown the country into chaos. And with everything else going on in the world at large, the media ́s spotlights have largely turned away from Afghanistan and what is happening there. Millions of children have few prospects for a carefree childhood, and the work with the circus has become much more difficult - but is also more important than ever. When an increasing number of foreigners left the country in August last year, MMCC was asked in an interview if they would also be leaving. “We will NOT leave the children especially at such a crucial time” was the unwavering answer. They continued by saying “we are modifying our activities and management systems to guarantee the continuation of our work. Some of these modifications, adjustments, and adaptations are what we have been doing on smaller scales, and now we are developing our new strategy to cope with any potential radical developments.”


The basic idea is that where every child is recognized and seen, the local community flourishes. Strengthening and supporting children in a learning process is an important element of building a society at its foundation. In recent years, we have seen very competent children challenging status worldwide during times of adversity, such as Malala Yousafzai - the youngest peace prize winner in history - from Afghanistan’s neighboring Pakistan. Colours and cartwheels, concentrated faces, laughter and human pyramids. The children at MMCC`s programs in Afghanistan continue to play and learn. Centering children and giving them opportunities to grow and blossom is crucial in moving forward towards a democracy. In this context, circus can be a building block towards a better future.


https://www.unhcr.org/afghanistan-emergency.html
https://mmccglobal.org/info/
https://www.clowns.org
https://www.theflyingseagullproject.com/
https://www.youtube.com/watch?v=VNAtVKLxjnA

BIO info
Siw Aduvill is the author of two non-fiction books, as well as feature articles in Norwegian magazines. She has a circus background and studied at Circomedia (UK) and Cirkuspilotarna (Sweden). In 2001 she founded Oslo ́s first youth circus and has experienced first hand how transformative circus training can be.


Much gratitude to Craig Malpass for his invaluable help with the English version of this article.

 











Et vintereventyr i nord

Etter å ha snakket om å hvile i fire dager - først for kommuneansattei Salten kommune og deretter i Yoga North sine nydelige lokaler - tar jeg selv en hviledag i dag. Det kraftige snøfallet i nord fulgte med meg hjem til østlandet, og det er godt å ligge på sofaen under et pledd og ikke ha noen planer om å gå ut.

Jeg vil rette en stor takk til Linn Synnøve Normann Godtfredsen som er yogalærer og yogaterapeut, og jobber i RKK Salten. Linn kontaktet meg i forbindelse med sin spennende masteroppgave om kronisk syke i arbeidslivet, og har organisert alt disse dagene - i tillegg til å undervise, måke snø, ta bilder ++ Jeg har følt meg veldig godt ivaretatt - noe hvileresponsen setter stor pris på.

Takk for fine dager og takk til alle som kom og var med - for en flott gjeng! Jeg gleder meg til neste gang jeg reiser nordover, og håper det ikke er så lenge til!

Gjest i Artnaal - A Podcast Audio Laboratory

Jeg er gjest i podcasten Artnaal og svarer på spørsmål som: Hvor henter du inspirasjonen din fra? Hvor viktig og effektiv synes du forfatterskapet ditt er i samfunnet? Hva er dine fremtidsplaner?

Nama Jafari er forfatter og regissøren av denne podcastserien som presenterer et portrett av kunstnere og forfattere. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd.

Du finner den ved å trykke på DENNE linken.

Kortreist yogaretrat på Trautskogen

Tilbake fra en deilig helg i skogen på småbruket til Silje som driver Anahata yoga. Jeg har vært så heldig å samarbeide med henne i noen år nå om å lage workshop og retreater - primært for kvinner med fokus på kvinnehelse. Denne helgen bestod foruten undervisning av ikke-reist mat, hvile, mantraer og samvær.

Neste måned er det kvinnehelg med yoga på Finnskogtoppen, og det er kun ett rom igjen. For mer informasjon, trykk på DENNE LINKEN.

Sirkus i krig og konfliktområder

When children play, practice and perform together, they become much more than just representatives of their background, region or ethnicity. They become friends, active members of a joyful family and advocates for national unity. - MMCC Global

Kan sirkus være byggesteiner for en bedre framtid i Afghanistan?

En gutt smiler fra øre til øre mens han triller en stor trillebår. Oppi den er det tre jenter og en mindre gutt som klarer å holde baller og kjegler dansende i luften samtidig som de skyves rundt i store sirkler. Ungene som står rundt på plassen, roper oppmuntrende. Bare barneføtter balanserer på toppen av en kjempestor ball. Bittesmå skritt i høyt tempo er helt nødvendig for å holde balansen. Ansiktsuttrykket som vitner om stor konsentrasjon, blir tidvis avløst av smil og mestringsglede. Noen større barn trener akrobatikk på en gymmatte. Løpefart.. ta sats, og: Saltomortale! Begeistrede heiarop høres hver gang noen lander på beina – eller med nesa først. Konteinere malt i grønn, blå, gul og rødt, utgjør et kaleidoskop av farger, som rammer inn dette kreative kaoset.

- I Afghanistan er det ikke mange grunner til å le, forteller dansken David Mason, som sammen med Berit Muhlhausen startet Mobile Mini Circus for Children (MMCC). Der hjelpeorganisasjoner er opptatt med å dekke behov for mat og medisin til den afghanske befolkningen, er MMCC sitt hovedfokus å bringe barn sammen i sirkusringen. Sammen med sin lokale partner Afghan Educational Children Circus (AECC), har de laget sirkus med barn i Afghanistan siden 2002. Det siste årets hendelser har gjort arbeidet vanskeligere.

Våren 2022 har 24 millioner afghanere behov for livsviktig humanitær hjelp. Halvparten av befolkningen opplever akutt sult. Helsevesenet har kollapset, grunnleggende menneskerettigheter for kvinner og jenter er truet, bønder og gjetere kjemper mot klimakrisen og økonomien er i fritt fall. Denne teksten skal ikke handle om den politiske situasjonen i Afghanistan, men om barn og sirkusmagi. Om hvorfor det viktigste for barna i en krisesituasjon - etter mat og trygghet - er å leke og le!

 Send in the clowns

Krigssoner med eksplosjoner og kuler som går veggimellom er ikke et naturlig habitat for klovner og akrobater, men de siste tiårene har det blitt mer utbredt å sende sirkusartister inn i konfliktområder. En ledende aktør på dette området er organisasjonen Klovner Uten Grenser. Deres historie begynte i 1993, da en skoleklasse i Barcelona brevvekslet med barn i en flyktningleir i Kroatia. I ett av brevene stod det: Vi savner latter.

 Skolebarnas respons var å starte en innsamling for å kunne sende den berømte klovnen Tortell Poltrona til brevvennene i leiren. For da ville det være umulig å ikke le! Det var helt sikkert, mente de katalanske skolebarna. Historien fortsetter med at Poltrona pakket kofferten og reiste til Kroatia. Der ble han møtt av over 4000 barn som kom på forestillinger for å få et avbrekk og å bli invitert med inn i klovnens univers med lek, farger og magi. Paltrona så det overveldende behovet for latter og lek i samfunn og grupper der det er masse traumer. Det var begynnelsen på organisasjonen Payasos sin fronteras (Klovner Uten Grenser) - som siden 1994 har sendt profesjonelle klovner, akrobater, tryllekunstnere, dansere, mimere og sjonglører til krise og konfliktområder for å lage forestillinger og ha workshops med ungene som lever der.  

Klovner i kamp

Det er ikke alltid disse initiativene blir møtt med stor forståelse. I konflikter blir barns behov for lek og læring nedprioritert til fordel for mer akutte behov for mat og helsehjelp. Det er ikke åpenbart for enhver lokal byråkrat eller internasjonal NGO hva man skal med klovner og akrobater i bomberegnet. Er det ikke nok kaos? Tør vi å tenke langsiktig, og ta høyde for at et land trenger mennesker som vokser opp med kapasitet til å lede, bygge, lære bort og formidle kunst og kultur, da må barna få noe mer. Da må de leke.

En stor andel av voksne som lever i krig og konflikt er i konstant fysisk og psykisk beredskap. Ved å leve slik over lang tid, kan man bli overbeskyttende, kronisk bekymret og ha kort temperament, noe som intensiverer post traumatisk stress hos barn. Klovnene er der for å bidra til barna har en barndom der de får utforske og lære, tulle og tøyse. Det trenger ikke å være noen utenifra, men det kan være en ekstra ressurs når livssituasjonen sluker aller krefter. Det er viktig for grupper som MMCC å dokumentere arbeidet det gjør, for å kunne kommunisere med akademisk tyngde hvorfor røde neser og ablegøyer er helt nødvendig i sammenhengen.

Barns læring skjer gjennom lek. Gjennom å leke utvikler vi relasjoner, empati, tillit og grensesetting. Latter og lek utløser endorfiner, det kan redusere smertefølelser, stress og styrke immunforsvaret. Latter er smittsomt, og ved å være i et miljø med lek og latter skapes positive relasjoner til andre mennesker. Barn er i stor grad omstillingsdyktige, men uten tilgang til lek og latter er det vanskelig å utvikle seg og overkomme traumer.

Som en som har undervist mye i sirkus for barn og unge, har jeg erfaring med hvor transformativt sirkus kan være. Sirkusferdigheter som linedans og annen balansekunst, sjonglering og akrobatikk, er med på å trene koordinasjon, støtte hjernens utvikling og styrke kognitive ferdigheter. Det er bevist at sirkustrening bygger selvtillit, følelse av mestring og trener oss i presentasjon: Se på meg! Se hva jeg får til! Barnet blir sett og hørt, som er grunnleggende behov vi alle har, og kan oversettes til: Du betyr noe. Du er viktig.

Barns rett til lek

Laughter, collective physical play and trusting relationships are essential for building social bonds, resolving conflict, creating cohesive communities, developing resilience, and securing personal and social wellbeing.

-  The Flying Seagull Project

Hver morgen kunne man høre lyden av trompet i den midlertidige flyktningleiren på grensen mellom Hellas og Makedonia. Alle ungene i leiren visste at det var et signal fra klovnene, og barn i alle aldre strømmet til. Sammen laget de en stor sirkel, der de lekte hermeleker og sang sanger, under akkurat passe tøysete ledelse av klovnen Bash og kollegaene hans. - Noen dager var barna der før vi kom, forteller Bash, som i sivil heter Ash Perrin og er grunnlegger av The Flying Seagull Project. Han forteller om dager da det barna trengte aller mest bare var å stå i en ring å rope så høyt de kunne!

The Flying Seagull Project har base i England, og sender klovner, musikere, akrobater og andre artister som reiser der det er behov for lek - som dessverre er nesten overalt, skriver de på nettsidene sine. I et TED- foredrag, forteller Perrin litt om barna han møter: - Dette er barn som ikke skulle ha sett det de har sett, eller opplevd det de har opplevd. De vet altfor mye om livet for deres lave alder. Ansiktene var som 60 åringer, men de var 6 og 7 år.

Det finnes mange artikler med nevrovitenskapelige og biokjemiske forklaringer på hvorfor lek er viktig, men Ash Perrin liker å si det enkelt: - Bodies and minds that feel good, heal good. Han fortsetter med å si at barndom ikke er en luksus. Barndom skal være tilgjengelig for alle, ikke bare for noen utvalgte. Det er en menneskerettighet, sier han og viser til FN sin barnekonvensjon artikkel 31 der det står:

 «Alle barn har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv».

 Omreisende sirkus

Aktører som Klovner Uten Grenser og The Fying Seagull Project samarbeider tett med hjelpeorganisasjoner som UNCHR (FNs Høykommissær for flyktninger) og andre som opererer i området, samt med lokale krefter. Dette er grunnleggende for å få tilgang til områdene der barna trenger dette mest, og av sikkerhetsmessige hensyn. Sikkerhet betyr å alltid være oppdatert på hva som skjer, og i hvilket område. Å alltid være forsiktig, alltid ta forholdsregler, å planlegge godt og være forberedt på absolutt alt. Der de ovenfor nevnte gruppene har base i et annet land, handler det for MMCC ikke om å komme på besøk, men å være i landet og jobbe med barn og unge et langsiktig perspektiv. Deres visjon er å bruke sirkus som en byggestein for å bygge samfunnet nedenifra og opp.  

MMCC sitt hovedkvarter, Children’s Culture House, ligger i Kabul og er et permanent tilholdssted for 120 barn på daglig basis. Det er her nye ideer og pedagogiske metoder utvikles. Sirkus har som kjent en lang tradisjon for å være en mobil kunstform, der man pakker vognene sine med utstyr og triks, og reiser fra sted til sted. MMCC har sine fargerike konteinere, som de kaller Funtainers, som signaliserer til innbyggere i landsbyen at nå er sirkuset på besøk! I Afghanistan bor veldig mange av barna på landet, og MMCC`s målsetning er å nå ut til så mange barn som mulig. Den viktigste målgruppen for MMCC er utsatte barn og ungdom, som er foreldreløse, hjemløse, funksjonsnedsatte eller barn på flukt. Kort sagt, de som er mest sårbare.

Hver gang de besøker en flyktningleir, vender de alltid tilbake dit og følger opp prosjektene de har igangsatt. Målet er å gi barn verktøy og ferdigheter så de kan utvikle kreative og morsomme måter å lære på over hele Afghanistan. Ungdommene trenes opp til å undervise de som er yngre, slik at aktivitetene kan fortsette, også etter at funteinerne har reist videre.

Sosialt sirkus

MMCC definerer seg som et Sosialt sirkus - en form for sirkus som utover å trene hardt og vise fram kunster, vektlegger den transformative kraften sirkus har på menneskene som holder på med det. Sosialt sirkus knytter sammen utdanning, fysiske ferdigheter og sosial utvikling. Det er stor vekt på det psykososiale aspektet av å trene sammen, lære sammen, bygge noe sammen. Du kan ikke bygge en menneskepyramide uten å lære noe om samarbeid og tillit.

I akademisk sammenheng omtales Sosialt sirkus som «en sosial intervensjon, der man bruker sirkuskunst som et verktøy for å fostre personlig og sosial utvikling i sårbare grupper og individer». En studie gjort på unge flyktninger i Tyrkia, viste at sirkusklassene tilbød nødvendig struktur og mening i livet. Deltagerne i denne studien ble mer aktive, samtidig som impulsiv oppførsel og utagering ble betydelig redusert. Observasjoner MMCC selv har gjort med barn i IDP- leire (Internally Displaced Person) bekrefter dette. I tillegg til mer avslappet og kontaktsøkende kroppsspråk, økt blikk-kontakt og bedre konsentrasjon jevnt over.

Gjennom disse programmene brukes sirkusferdigheter til å trene på sosiale ferdigheter, jobbe med traumer, utvikle grunnleggende kapasiteter og evne til å ta ansvar. Det kunstneriske gjenspeiler de pedagogiske ideene. Når de lager forestillinger belyser de temaer som landminer, hygiene og trafikksikkerhet. MMCC bruker plattformen de har til å informere om ting som er viktig i en sammenheng der det er mangel på skoler og tilgang til viktig kunnskap.

Forestillingene er gjerne et samarbeid mellom profesjonelle sirkusartister og lokale musikere som spiller tradisjonell folkemusikk fra området. Det er viktig å feire og hedre lokale kunstnere og bruke lokal folkemusikk og andre former for uttrykk som har vært trykket ned og glemt i årtier. Det er vesentlig for følelsen av identitet og tilhørighet.

Kan sirkus redde verden?

Sikkerhetssituasjonen har forverret seg betraktelig det siste året i Afghanistan. Tilbaketrekningen av internasjonale styrker, politisk overtakelse og pandemi har kastet landet ut i kaos. Samtidig har verdens lyskastere i stor grad vendt seg bort fra Afghanistan og det som skjer der. Millioner av barn har få utsikter til en bekymringsfri barndom og arbeidet med sirkuset har blitt mye vanskeligere, men er også viktigere enn noen gang.

Da et økende antall utlendinger forlot landet i august i fjor, ble MMCC spurt i et intervju om de skal også kommer til å reise, svarte de et tydelig NEI. De vil ikke forlate barna, spesielt ikke i en så sårbar situasjon. Organisasjonen må gjøre en del endringer for å kunne tilrettelegge for å fortsette arbeidet i regionen. - Vi har begynt å lage mindre arrangementer, og utvikler strategier for å kunne håndtere radikale politiske utfordringer. Vi blir her! fastslår MMCC i sine sosiale kanaler.

Barnet står i sentrum for alt MMCC gjør. Grunntanken er at der hvor hvert barn er anerkjent og sett, blomstrer lokalsamfunnet. Å styrke og støtte barn i en læringsprosess er ikke uvesentlig for hvordan man bygger et samfunn fra bunnen av. Vi har de senere årene sett veldig kompetente barn som utfordrer status, en av disse er fra Afghanistan og er historiens yngste fredsprisvinner! Det er et demokratiprosjekt å gi barn disse mulighetene for livsglede og utvikling. Sirkus kan være en del av løsningen.

Kjære leser.

Dersom du har mulighet til å støtte initiativer som kan fortsette med sirkustrening for barn og unge i Afghanistan, vil det bli satt enormt stor pris på av følgende organisasjoner:

https://mmccglobal.org/info/ og https://parwanacircus.org/home/about/

Du vil finne donasjonsknapper på hjemmesidene deres. På forhånd tusen takk.

Øvrige linker:  

https://www.unhcr.org/afghanistan-emergency.html

https://mmccglobal.org/info/

https://www.clowns.org/

https://www.theflyingseagullproject.com/

Alt billedmateriale er fra Afghan Parwana Circus, en forlengelse av MMCC, og gjengitt med tillatelse fra dem.

Takk til Mette Almén for språkvask. Alle feil som gjenstår er mine egne.

Når usynlig blir ekstra farlig

“Når vi ikke greier å inkludere alle når ting går bra, hva skjer med kvinner når landet de bor i bombes til filler eller en tsunami skyller vekk hjemmene deres? Det viser seg at det er betydelig farligere å være usynlig og stemmeløs når verden står på hodet. Ved krig, naturkatastrofer og pandemi blir alle de vanlige hullene i datainnsamlingen forsterket og mangedoblet.”

Jeg er en av skribentene Agenda Magasin har invitert til å utforske temaet "usynlige kvinner". Serien er støttet av Fritt Ord.

Vil du lese hele teksten, trykker du HER.

Verdens verste virus

Jeg ser at noe av det jeg skriver blir gjengitt utenfor sammenhengen de blir skrevet i. Det gjør at jeg vil klargjøre noen av mine tanker rundt vaksinedebatten:

 1.     Vaksiner: Jeg forstår at det kan være ulike grunner til at folk ikke kan eller vil vaksinere seg. Man kan være skeptisk til vaksiner uten å være konspirasjonsteoretiker. Jeg har ikke noen interesse av å bli uvenner med uvaksinerte venner og kollegaer. Selv er jeg vaksinert med to doser. Jeg syns det er problematisk at vestlige land har vært usolidariske med å karre til seg vaksiner på bekostning av andre deler av verden, og at patentbeskyttelse ikke er opphevet gitt situasjonen.

2.     Debatten: Jeg kritiserer ideologien og retorikken enkelte uvaksinerte bruker når de sammenligner sin situasjon med den jødeforfølgelsen under andre verdenskrig og borgerrettighetskampen i USA. Det kan være nyttig å tenke seg om sirka 100 ganger før man poster dette, og reflektere over hvordan denne sammenligningen oppleves for de man trekker inn. Det oppleves respektløst å gripe etter historiske ikoner som Anne Frank og Martin Luther King Jr. til inntekt for sin frustrasjon i denne sammenhengen - og helt mot sin hensikt hvis målet er å få sympati med sin situasjon.

3.     Fellesskap: Det er forståelig at noen vil kritisere tiltak og restriksjoner. Det er fullstendig ugreit å stille seg skulder ved skulder sammen med rasister og nynazister, og ikke sammen med sine skeive og/eller melaninrike og/eller andre minoritetsbefolkningsvenner, hvis grunnleggende rettigheter og trygghet er betinget av at vi står sammen mot slike holdninger.

Rasisme og nazisme må alltid slås ned på. Hvis ikke får vi et virus som er enda verre å bli kvitt.

 

Bildet under er en illustrasjon fra Art Spielbergs Pulitzer prisvinnende grafiske novelle Maus. Den handler om Holocost og er i nyhetene i disse dager fordi den er bannlyst fra ungdomsskoler i Tennessee i USA.

En oppfølgingsartikkel om konspirasjoner og forsøk på brobygging i Harvest Magazine

Angrepet på den amerikanske kongressen den 6. januar 2021, der fem personer mistet livet, ble et vendepunkt for mange som til da hadde sett QAnon-bevegelsen som noe positivt. I etterdønningene av denne hendelsen dukket det opp støttegrupper og diskusjonsforum på nettet, blant annet forumet QanonCasualties på nettstedet Reddit, der både tidligere tilhengere av bevegelsen og pårørende søkte hjelp for finne en vei tilbake til hverandre.

Link til artikkelen i Harvest

Ludo ergo sum

Jeg holder på med forberedelsene til en workshop om lek og kreativitet jeg skal holde i Lofoten Yogastudio til helgen. Min interesse for lek har alltid vært et bakteppe for det jeg driver med, og jeg er særlig begeistret for gruppeleker. Jeg vokste opp i et borettslag der det alltid var mange barn på min egen alder ute og lekte mellom blokkene. I feriene ble jeg ofte sendt av gårde på leir. Her lærte jeg leker som jeg tok med meg hjem til Kristoffer Robinsvei, og introduserte til barna der.

De ca 12 årene jeg holdt på med sirkus på fulltid, var jeg i et miljø som var preget av utforskning, lek og undring. Det var dette jeg savnet mest da jeg måtte legge opp pga helseutfordringer. Yoga og lek har mye felles, og det har vært spennende å utforske denne sammenhengen. Leken kan være en motvekt til noe av selvhøytideligheten som kan finnes i disse miljøene, og den bringer inn det sosiale aspektet der fokuset på selvet kan bli vel sterkt. Jeg kom over en bok om temaet som jeg syns var spennende, og det ledet til en artikkel om lek og hjerneforskning for Harvest Magazine:

“Lek endrer hjernen og gjør dyr smartere og mer tilpasningsdyktige. I mer avanserte dyr fostrer lek empati og legger til rette for muligheten for komplekse sosiale grupper. For oss mennesker er lek kjernen til kreativitet og innovasjon. Lek løfter folk fra det hverdagslige”. Dette skriver Stuart Brown i boka: PLAY - how it shapes the brain, opens the imagination and invigorates the soul. Han fortsetter med å si at “..å leke gir oss energi og kan få oss til å føle oss mer levende”, skriver forfatteren. Andre fordeler han nevner, er økt selvregulering, nysgjerrighet, utholdenhet, prosessmestring og optimisme.

«Vi er skapt for å leke, og skapes gjennom leken», skriver Brown, og viser til hjernens plastisitet, og synapser - som er «stier» hjernen bruker til å sende signaler gjennom. Dette er en prosess som varer hele livet, men den er viktigst i barneårene, som er perioden med raskest hjerneutvikling. Leken fostrer tilblivelsen av nye «hjerne-stier», og virker å være en drivende kraft i å forme hvordan hjernen fortsetter å vokse og utvikle seg.

Brown mener at betydelig lekunderskudd i de første 10 årene av livet har konsekvenser for mellommenneskelig kompetanse og livskvalitet. På bakgrunn av intervjuer (nærmere seks tusen individer i perioden 1968-2013), og funn fra andre forskere, mener han at det er mulig årsakssammenheng mellom disse mennenes utøvelse av vold og mangel på de grunnleggende elementene man får gjennom lek i tidlige år. Brown beskriver individer uten evne til emosjonell regulering, utbredt depresjon, rigide og låste tankemønstre, mindre impulskontroll, større fare for avhengighet, liten evne til å regulere aggresjon og at mange er sårbare i relasjon og har derfor overfladiske relasjoner til andre.

Hele artikkelen i HARVEST finner du her:

https://www.harvestmagazine.no/artikkel/en-player-lever-lengst-og-best

Her er link til Lofoten Yogastudio i smellvakre Stamsund: https://www.lofotenyogastudio.no/leken-yogahelg-med-siw-aduvill.html

Verdibørsen om QAnon på yogamatta

I dag (30.10.21) var jeg med på Verdibørsen sin sending, og snakket om hvordan konspirasjonsbevegelsen QAnon fikk inntog i yoga og velvære-miljøene. Det startet med at jeg skrev en artikkel om dette i Harvest for snart et år siden. Det er vanskelig og kronglete å skrive om noe mange har sterke følelser og meninger om, men det kom til et punkt der jeg syns det var mest ansvarlig å snakke om dette på de plattformene jeg har tllgang til.

Her er artikkelen (for abonnenter): https://www.harvestmagazine.no/artikkel/aret-da-konspirasjonsteorier-og-ytre-hoyre-infiltrerte-yogamiljoet

Her er sendingen fra Verdibørsen på NRK P2: https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/l_ecf9c054-59ff-491a-b9c0-5459ffa91a0b

Undertegnede på en brygge på Manhattan etter utdanning med organisasjonen Off the Mat, Into the World i 2012.