Denne helgen var jeg så heldig å få bidra på åpningen av Fjordyoga i vakre Aurland. Grunnleggeren, Anne Marie Torheim, var student på Axelsons yogainstruktørutdannelse (2016/17) der jeg er med i lærerteamet. Vi hadde samtaler og sådde frø som ble til virkelighet, og jeg fikk reise over fjellet og treffe flotte mennesker og oppleve natur som gjorde meg helt målløs. Og smake hjemmelaget kreklingsaft. Jeg gleder meg allerede til neste år!
Photo: Anna Laurin
When Michael read this poem in one of his talks, there was no way I could possibly see him as being the temple bell less than a year later. Michael Stone has informed so much of how I practice, how I see the world and my role in it. I imagined studying with this brilliant, funny and compassionate teacher all my life. I got 7 years, and I am deeply grateful for that. It is very unreal that he has passed from this world.
Michael was open with his students about his struggles with depression and how the history of mental illness in his own family scared him. Now that we know how his life ended, it is clear that we did not know the extent of it. As stated in the official statement posted by his family: He seemed unshakeable and capable of holding everyone else’s suffering. And he did, but he struggled with his own.
The bus from Copenhagen to Oslo takes about ten hours. It´s enough time to write and contemplate; to stare out the window and let the Scandinavian summer landscape pass by. Copenhagen was where I first went to study with Michael back in 2010. One thing I´ve learned very recently from experiencing two deaths in my family is that grief is physical. And while social media is a useful tool, it is not enough to hold deep sorrow. I got on a plane yesterday so I could sit with a community of people who knew and practiced with him. I needed to sit with people whose life Michael had impacted like he had mine. Together, we exchanged stories and memories, tears and silence. It made the reality of his passing a bit easier to deal with. There was more Michael in the room with us together.
One thing I learned from Michael relates to how he used to say that when we sit in meditation, we are sitting for the person next to us. We are sitting as still as we can to give support to everyone in the room. We sit so we can become less reactive and more responsive. It's a strategy that works outside of the meditation-hall, too. Michael taught us that our practice is always what is right here, right now. Right now, the sorrow runs deep, and with it, a need for each of us to extend our support.
How do we keep his teaching alive? How can we stay awake? How can we support others who are struggling? Right now I believe a very valuable practice is community. Let us continue to get together and make an effort to meet up in person. Let us do what we can to support each other and Michael´s family. May Michael's legacy of books, talks, and courses continue to live on, through us, together and apart. May our connections be the flowers of which the sound flow.
Life and death are of supreme importance.
Time passes swiftly and opportunity is lost.
Let us awaken.
Awaken!
(Do not squander your life.)
I have chronic fatigue. I don´t usually talk about it, though I don´t mind if people ask out of interest. I find I´d rather focus on what makes life fun and worth living. But this strategy has resulted in me feeling shameful. And that´s rubbish. This is who I am, this is how things are. I am doing the best that i can, and then some (but if that wasn´t the case I probably wouldn´t be in this mess in the first place).
There is value in communicating to others that my energy levels are not that of a normal person, whatever that is. I can´t work as much or hang out as often as I did before this kicked in (about 14 yrs ago now). If I let people know in advance, I won´t have to explain retrospectively when I have failed to meet their expectations. But also to normalize and take some of the stigma from it, like lead singer and songwriter of Belle and Sebastian does when he talks about his experiences with m.e. in this interview.
Or the way american buddhist nun Pema Chödrön does here:
“I had chronic fatigue for many, many years, and I’ve talked with so many people who have chronic fatigue, and they want to hear what my experience was. And honestly, you can have a disease like chronic fatigue, which is like having the flu all the time. You’re just about to come down with the flu. Your immune system is working overtime the way it does when you’re about to get a cold or something, and so you have that horrible feeling all the time where you just feel sort of flu-ish and achy and you want to lie down, and it’s all the time—you always feel like that. It’s horrible. But it can just be that. That’s enough, right? Sounds terrible.
Just that, that’s enough, but the majority of us, we don’t just leave it at that. Then it’s like, “But I used to be able to do all of this, and I could do all these things, and now I can’t do any because I’m in bed all the time.” High achievers get this disease, so high achievers have this sense of loss, that their whole identity was tied up with being an achiever and suddenly you can’t get out of bed.
So the pain of having the illness just gets exaggerated by feeling so disappointed that your identity has been demolished. Rather than being happy about it, you feel bad. And then along with that is what everybody else is going to think of you now, because they always thought I was this great accomplisher, and now I’m this sickly person who can’t do anything.
In terms of this identity that we carry around, believe me, without believing and identifying with our thoughts, the whole thing would fall apart pretty easily, into emptiness, into openness, into basic goodness. But it’s the thoughts that are like the bricks and mortar of our personality, that keep it solid and don’t allow us to experience the dynamic, fluid quality.”
The most wonderful reactions I have gotten was when I told Martin the first time met at a youth hostel in Galway. When we met up a few hours after our first conversation, he told me that because he new so little about CFS, he´d gone and read up on it. This complete stranger went to greater lengths than most of my friends at home had done. I was so tired of feeling misunderstood as someone who was just lazy or depressed. I felt so grateful I remember tearing up (thank you again, Martin).
My dear friend Randy posted this a while back. On top from the flattering feeling of being called a genius, I it makes sense to share this in this context:
I’ll just get this quickly out of the way: my friend Siw is a genius. I could spend the next few minutes explaining why this is the case, but I keep hearing “showing is always far better than telling”, so here is just one reason:
“Had some sort of an epiphany earlier today, more a sensation than a statement yet, something to do with this chronic fatigue giving me an inbuilt mechanism that hinders me physically to live a life that is not aligned with my values. It is absolutely impossible to push myself in the wrong direction, cause I get very ill and can't possible move or be active. Pretty neat ;) Medically it is super important for me to stimulate my parasympathetic nervous system by singing, dancing, resting, sleeping, connecting, tea drinking, creativity and love. Even if my spirit knew this, my mind is now tagging along to this beautiful conclusion. I´m guaranteed a wonderful life living in this way.”
In these few lines, she sums up exactly that which i have been struggling to voice over the past few years. More than struggling even, more like drowning in, where my gasping for air is more trying to cling to clarity of any sort and her words were the proverbial lifesaver ensuring I never sink. She has dealt with a different health issue than my issues, but the result is the same. My values are my truth and when I go against them, my body lets me know. When I live the way I know I should, I am not reactive, my body does not corrode from the inside out, my mental health does not suffer.
To conclude: Do I wish I didn´t have to struggle with this? Of course I do! I suspect my life would have been very different if I had not have to slow down. Perhaps I´d still be doing circus, and a lot more traveling and socializing. But this is also true: I love my life. I am grateful that I´ve had the chance to explore other aspects than I had time for when I was pogo-sticking through it. Life feels rich and meaningful and I love the people (and animals) in it. I still go on adventures, I just go at a different pace and take breaks along the way. It`s a slower kind of awesome, and shame has no place in it.
"But the end is reconciliation; the end is redemption; the end is the creation of the beloved community. It is this type of spirit and this type of love that can transform opposers into friends. It is this type of understanding goodwill that will transform the deep gloom of the old age into the exuberant gladness of the new age. It is this love which will bring about miracles in the hearts of men."
- Martin Luther King Jr.
Beloved Community
Den siste dagen av mitt månedslange opphold i California var det helligdag i hele USA. Denne dagen hadde Martin Luther King Jr. feiret sin 88. bursdag dersom han hadde levd. Noen hundre mennesker var samlet på Spirit Rock meditasjonssenter hvor det blant annet ble lest høyt fra Kings´ brev som han skrev da han satt i 11 dager i isolasjon i forbindelse med Birmingham opptøyene (der tusenvis av barn demonstrerte og ble fengslet). Mange amerikanere opplever at landet nå reiser bakover i tid, og at mye at Kings drøm nå ble trampet på. Men gjennom han har de også et bevis i sin egen nyere historie at sosial endring er mulig når man kommer sammen.
King skrev i brevet at det som var helt nødvendig for å skape endring, var det han kalte `beloved community´. I den buddhistiske tradisjonen kalles det `Sangha´. Kan hende er noen av oss så tilfredse i vårt eget selskap at vi søker det framfor utfordringene forbundet med samvær med andre mennesker. Men uten hverandre, og den friksjonen som følger, er det heller ingen vekst. Og vi blir utbrente og ineffektive som agenter for sosial endring.
Martin Luther King Jr var aktivist og en spirituell leder som hadde sitt virke som prest for Dexter Avenue Baptist Church i Alabama. Han var borgerrettighetsforkjemper og sverget til ikkevoldsmetoder inspirert av Gandhis aksjoner i India. Buddhistmunken Thich Nhat Hanh kaller King en `Boddhisattva´. Det er som en hederstittel å regne og omtaler en som ser det som sin oppgave å leve et liv i tjeneste for og med stor medfølelse for alle følende vesener.
Innover + utover = framover
Thich Nhat Hanh er opptatt av at vår spirituelle praksis stopper ikke ved vår egen meditasjon. I forbindelse med Vietnamkrigen mobiliserte han munkene og nonnene i tempelet til å bistå mennesker som trengte hjelp. I forlengelsen etablerte han `Engaged Buddhism´-bevegelsen, som viser til at det er en nødvendig sammenheng mellom å vende blikket innover, for å kunne orientere seg utover. Det ene er ikke helt uten det andre.
Vi går i oss selv og bli oss bevisste hva som foregår i oss av tanker, følelser, fordommer, reaksjoner og å lære oss å ta ansvar for dette. Det er en livslang prosess, og det krever en hel del mot. Det er også slik vi tar ansvar for oss selv i møte med andre. Min meditasjonslærer sier at når vi praktiserer, øver vi på det samfunnet vi trenger og ønsker oss. Ved å sitte stille med oss selv så vi blir mindre reaktive. Ved å praktisere tålmodighet og omtanke med andre, blir vi bedre til å lytte og å ta vare på hverandre. Og det er det jeg har sett rundt meg hele tiden mens jeg har vært her. Folk er opprørte, redde og sinte. Men i de sammenhengene jeg har oppsøkt er de gode på å samles og skape rom sammen der de kan snakke om, ikke bare hvordan de skal håndtere de store følelsene, men også hva hver og en av oss kan gjøre. Det jeg ser rundt meg gir meg håp.
Da jeg kom hit for en måneds tid siden ble jeg litt slått i magen av hvor lei seg alle var. Det jeg ser nå er mennesker som ikke imploderer hjemme i hver sin celle, men som er veldig gode på å ta vare på hverandre. Om det er på en danseklasse hvor vi danser ut alle kroppens spenninger til en mix av Martin Luther Kings sine taler, på Qi gong workshop der vi adresserte hvordan vi kan skape mer fred i verden inni oss og utenfor, i ulike meditasjonssammenhenger eller i en helt vanlig yogaklasse. Jeg møter ulike mennesker som har verktøy og språk for å snakke om det som skjer både på innsiden og utsiden, og ikke minst: sammenhenger å gjøre det i. Jeg reiser herfra i dag, inspirert og motivert.
Yoga in Action: Om en måned starter andre runde av Yoga In Action. Det er, framfor alt, en mulighet til å utvide vår `Sangha´, eller `Beloved community´ som King så vakkert kalte det. Et felleskap som har som mål å ta vare på seg selv på personlig nivå, hverandre som gruppe og å vende praksisen sin utover for å kunne skape positive endringer i verden forøvrig.
Jeg er stolt og inspirert av å få lede dette arbeidet. Erfaringen med første runde som gikk høsten 2016 var at vi klarte nettopp dette: Å skape en gruppe til å støtte inspirere hverandre og å vokse sammen i. Vi er nå klare for ny runde. Vi vil ha deg med. Verden trenger deg og alt du er og alt du kan dele. Dette er ikke en tid for å sitte på gjerdet. Bli med.
Finn ut hvor og hvordan her: https://www.hiyoga.no/teacher-training/yoga-in-action/
Zenpresten som banner
"I really love your country, even if it´s a bit shitty at the moment" sa den brittiske zen presten i det amerikanske tempelet på slutten av sin orientering om hvordan vi skulle navigere igjennom ritualene i en zen-meditasjon (zazen). I en hver sammenheng jeg har vært i den siste måneden her i California har dette temaet kommet opp, så jeg er ikke lenger overasket. Folk er redde, sinte og triste, og jeg tror den eneste måten å håndtere det jeg opplever som en kollektiv sjelesorg, er å adressere det. Jeg er takknemlig for at presten sier det som det er: Shitty indeed.
Noen av de jeg snakker med sier de håper at president Trump skal komme til en slags innsikt og kultivere mer omtanke. Andre har vanskelig for å se for seg hvordan en president med et kabinett av folk som er mer skrekkinngytende enn han selv skal kunne komme fram til en sånn innsikt. Jeg spør meg selv hvorfor jeg ikke kan tillitt til et menneskets potensiale for endring, men jeg tror virkelig ikke strukturene og posisjonen han nå trer inn i vil støtte en dyp prosess av selvransakelse og endring i retning av medfølelse og indre klarhet.
Det er ikke så forbausende at jeg ikke har møtt en eneste Trump-tilhenger på min vei. California, og Bay-området spesielt, har vært/er "hubben" for LGTBQ og borgerrettigheter, spiritualitet og kreativ forskning på hallusinogener i akademia. I San Fransisco har et samstemt lag av politikere med ordføreren i spissen erklært at byen fortsatt skal være en "Sanctuary city" etter overtagelsen av presidentsetet. De trykket en offisiell resolusjon i Californias største aviser, der de skrev at uansett hvilke trusler den nyvalgte presidenten la fram, så vil San Fransisco aldri vende ryggen til mennesker i nød, alltid støtte kvinners rettigheter og homofiles rett til å gifte seg. "This is the Golden Gate - we build bridges, not walls!". Les (og nyt) den fulle resolusjonen HER.
Meditasjonslæreren som gråter
Jeg var med på en åpen kvinnesirkel på Spirit Rock meditasjonssenter. Temaet for dagen var hvordan vi finner trygghet når alt kjennes urolig, i våre egne liv og på nasjonalt plan. Hva kan vi lene vår tillitt på og finne trygghet i? Læreren Grace tente lys, og vi gjorde en lengre meditasjon. Deretter blir en mikrofon sendt rundt for at vi skal kunne dele hva som kom opp for oss. Flere som tar mikrofonen er sinte, triste og redde. Noen fortalte at de har hatt problemer med å romme alt dette sinnet, og latt det gå utover de nærmeste, mest fordi de levde i samme hus. Det diskuteres ulike teknikker for å romme sterke følelser uten å brenne opp eller eksplodere.
Jeg tar mikrofonen, presenterer meg og sier hvor jeg kommer fra. Jeg deler at det har vært heftig å være her i disse ukene og møte så mange mennesker i ulike sammenhenger som er veldig urolige for hva som skal skje framover. Jeg forteller at vi var triste og sjokkerte på andre siden av kloden etter valget av han de omtaler som `Den Oransje Mannen´(eller andre variasjoner over temaet You-know-who), men at det har vært overaskende sterkt å være her i denne tiden og oppleve hvordan folk sliter emosjonelt.
Jeg sier at det jeg legger min tillitt på er vår evne til å komme sammen og være der for hverandre når det trengs. Jeg fortalte at jeg lørdag skulle gå i kvinnemarsj i Oslo, "Yes, in Norway", og at jeg så langt har funnet nærmere 620 byer som arrangerer kvinnemarsj denne dagen. Jeg ville formidle at de ikke var alene: "Hele resten av verden står sammen med og støtter dere i det dere er igjennom nå". Tårene rant hos flere, særlig hos Grace som takket meg instendig for at jeg var der og minnet dem om at vi er mennesker på andre siden av planeten som marsjerer i våre egne gater og byer for å vise at vi bryr oss. Hvis noe bra kan komme ut av dette, og det må vi håpe at det gjør, så er det at det forener oss alle sammen og bygger nettverk og samhold mellom mennesker over hele kloden for å beskytte de verdiene vi står i fare for å miste.
Jeg ser dette som en situasjon som ansvarliggjør oss alle. Den overlater ikke til noen å sitte på gjerdet. For klimakrise, atomopprustning og menneskerettigheter handler om oss alle sammen, og vi kan alle gjøre noe for å bidra i riktig retning. Vi kan ha tillitt til og lene oss på den dype innsikten til 14-åringen Anne Frank som skrev i dagboken sin: "How wonderful it is that nobody need wait a single moment before starting to improve the world."
Her er link til FB eventet til Womens March i Oslo 21. januar 2017
- Jeg trodde kurset handlet om bærekraft på et samfunnsnivå. Leste boka til Siw uka før kursstart og den traff meg midt i hjertet! Lite ante jeg at kurset skulle bli sånn en personlig reise, i trygge, utfordrende omgivelser fylt med gruppekjærlighet og forståelse.
- Tryggheten var avgjørende, det at alle på lik linje deler etter evne og at man blir kjent med hverandre og stoler på hverandre. Åpenheten/det at det ikke føltes dogmatisk - at det ikke fantes etablerte sannheter om hva som var riktig å si eller føle. Det føltes som nysgjerrighet, toleranse og respekt var de eneste retningslinjene. Det var bra at det var et egalitært fellesskap, en ekte Sangha.
- Flotte instruktører med hver sine ekspertiser gjorde hver eneste samling intenst fin og inspirerende. Gruppedynamikken og den tryggheten Siw skapte gjorde det lett å åpne opp og dele av egne erfaringer.
- Jeg fikk en fin opplevelse av at det er flere andre som deler mine verdier og drømmer i samfunnet
- Jeg har møtt så mange flotte og fine mennesker, fått prøvd ut så mye som jeg ikke hadde oppsøkt sånn helt uten videre. Jeg har lært mye, forstått at jeg vil lære mer. Jeg har fått utfordringer og utfordret meg selv. Jeg har kjent på eget engasjement, inspirasjon, kreativitet og større indre trygghet. Jeg har hatt gode og varme møter med andre, fått utfordringer i trygge rom, kjent på frykt og utilstrekkelighet og opplevd varme, fellesskap, entusiasme og glede.
- Det har vært en glede å være med på dette kurset! Jeg er så glad og takknemlig for at jeg meldte meg på. Det har vært trygt, en solid og god ramme, alle kurslederne har vært fantastiske og inspirerende
- Dette kurset har gitt gode smakebiter på ting jeg har lyst til å oppsøke videre, som yoga nidra, yogafilosofi, ikke-voldskommunikasjon og acro yoga, blant annet. På et vis ville jeg hatt mer av alt, men så er det jo noe med tidsrammene da. Kurset kunne fint holdt på noen uker til :)
- Jeg har lært en at det finnes et enormt potensiale i trygge grupper, kreativitet og gode rammer - og det har gitt et kjempestort håp å oppleve det. Det skulle jeg veldig gjerne våget å utforske og bruke i ulike sammenhenger.
- I verden ser vi det ene trussel bildet avløses av et nytt, statsmenn som med fiendtlig språk bygger barrierer og mistenksomhet. Menneskene læres opp til at egen lykke er bra men andres ulykke er heller ikke å forakte. I dette verdensbilde er det godt å være en del av gruppa Yoga in Action. Det finnes håp, menneskene er også gode. Det er en verden der ute som også er fylt av godhet, mange som bidrar positivt og med menneskelig romslighet.
- En tydelig og utrolig behagelig påminnelse og bevisstgjøring på det å benytte tiden og og væremåte omsorgsfullt, avspent, lyttende, søkende, tilstedeværende og delende. (Det som har fungert godt)… kursleder (og de andre instruktørene) sin tilstedeværelse, og som på en omsorgsfull måte har styrt både ord og tid på en nydelig måte! Opplever at det har vært en rød tråd igjennom innholdet i kurset.
Hvis noen spør deg ”Hva er Yoga In Action?”, hva vil du svare?
- Et kurs hvor man skal komme frem til et konkret prosjekt man har lyst å gjennomføre for å gjøre verden til et bedre sted. Underveis lærer man om hvilke verktøy og ressurser man trenger, og hvilke man allerede har. Man lærer også mye om hvor viktig det er å være bærekraftig i det man driver med.
- Yoga in Action handler for meg om å bruke yoga på en måte som kan bidra til å gjøre verden rundt meg litt bedre. For meg handler det om å ta de viktige og gode lærdommene fra yogaen, bruke dem selv og spre dem i verden. Kanskje gjennom å undervise, gjennom å gå i gang med prosjekter som er bra for samfunnet, lokalt eller globalt, gjennom å ha med seg den bærekraftige tankegangen om at dette virkelig skal være bra på sikt.
- For meg er Yoga In Action så mye mer enn yoga på matta. Det er å ta med alle yoga “aspekt” (pust, bevegelse og særlig filosofi/psykologi) ut i livet for å engasjere seg og bidra til at verden blir et litt varmere, hyggeligere, tryggere og grønnere sted. Alle kan bidra!! Endring og engasjement starter med meg selv, at jeg tar vare på meg selv OG at jeg uttrykker mitt samfunnsansvar på en motiverende, ektefølt og ikke-voldelig måte.
- Yoga in Action er for meg: Ikke-dogmatisk, men reflektert og pragmatisk medmenneskelighet og fremtidsoptimisme. AKA å aktivt være seg selv på en god måte i verden.
- For meg har YIA handlet om å ruste meg selv til å gjøre det jeg virkelig vil gjøre i livet! Nå, i morgen og i fremtiden. Å bli klar over egne behov og spøkelser, skrelle av unødvendige lag av fasade og tanker så man sitter igjen med et rent og klart utgangspunkt. En versjon av deg selv som du tror på, som er befriet fra unødvendige forstyrrelser. Opplevelsen av å være sterkere og helere.
- Jeg er så takknemlig! Tusen tusen tusen hjertelig takk for at jeg fikk bli med. <3 Dette glemmer jeg aldri.
Som alltid er jeg altfor tidlig ute. Men jeg reiser kollektivt i L.A., en by der oljelobbyen klarer å sabotere alle forsøk på å bygge en miljøvennlig infrastruktur. Det regner, noe som skjer så sjeldent at det skaper store overskrifter i media denne dagen. På CNN sendes innslag der reportere står med paraplyer i vannpytter på 2-3 millimeter og snakker med katastrofestemmer. Igjennom dette liksomkatastoferværet prøver jeg å finne Dharma Punx sine lokaler i en mørk gate i West Hollywood. Jeg spør en fyr som ser ut som om han kan vite hvor pønkerne holder hus. Jeg har flaks, han er på vei til en «pot-shop» i bygningen ved siden av. Han sier at han alltid har lurt på hva som er bak den døra med logoen til Dharma Punx, så jeg inviterer han med, men han har en annen plan, og kommer ikke til å finne ut av det i dag heller.
Punkere som mediterer
I sin første bok, »Dharma Punx», skriver Noah Levine om hvordan han begynte med buddhistisk meditasjon for å snu en årelang nedadgående spiral med rus, vold og kriminalitet. Han beskriver et sinne som var med ham hele veien, og som gjorde at han kjente seg hjemme i pønkeuttrykket med den harde musikken, alle tatoveringene og forakten for autoriteter. Vendepunktet i livet hans finner sted en dag han sitter på glattcelle. Igjen. Han får lov til å ta én telefonsamtale, og ringer for å snakke med faren sin som lærer han en meditasjonsøvelse. Dette var den spede starten på hans egen prosess med å komme seg på beina, og starten på det som skulle bli en organisasjon som heter «Against The Stream Buddhist Meditation Society».
Det finnes noen stereotyper om hvordan folk som mediterer og identifiserer seg med buddhistiske prinsipper ser ut. Kanskje de kler seg som munker? Og så litt som antroposofer når de er i sivil? Eller kanskje de opptrer i stilige dresser som nyhetsankre på amerikansk tv som har funnet Mindfulness, lyset og Veien? Beinharde punkere pleier ikke å være den første assosiasjonen folk får. Men disse folka her er ganske beinharde. Og de snakker om ikkevold, om å tilgi seg selv og å se alle med hjertet. Runar «Kula» Johannessen er en av Norges mest kjente rock´n roll-trommiser. Han er også buddhist, qi gong- og yogainstruktør. Han sier han møter sterke forventninger og ideer om hvordan han skal være, og at det forvirrer folk når han ikke innfrir disse. Det er et lengre intervju med han senere i boken.
Jeg tror mange føler seg avskrekket av estetikken rundt yoga og «new-age». Det kan være musikken, klærne og/eller måten å snakke til hverandre på med masse luft i stemmen. Chris Grosso, forfatteren av boken «Indie Spiritualist – a no bullshit exploration of spirituality» er en av dem. Han og Noah Levine har det til felles at de er knyttet til punk og alternativkulturen, liker tatoveringer og `bråkete´ musikk. «There´s no shortage of bullshitt that can come along with spirituality», skriver Chris Grosso. Og videre at det er mange elementer som kan være turn-off for et frittenkende, postmoderne menneske. Han gir oss eksempler på selvutnevnte guruer som kommanderer absolutt underkastelse av sine elever, mens de sprader rundt i skamdyre merkeklær med en tvungen, masete optimisme. Dette er med på å gjøre at folk ikke ser positivt på åndelighet og spiritualitet.
Hvis indisk allsang ikke «gjør det» for deg, men en konsert med yndlingsbandet ditt er en ekstatisk opplevelse, så er det din genuine opplevelse som er viktig. Uavhengig om det er Celine Dion eller Sex Pistols. Ingen har «dibs» på estetikken rundt det å være menneske. Grosso skriver at for han var det viktig å finne en vei som gikk hånd i hånd med hans kjærlighet for undergrunnskultur og uavhengighet. Som en som har kjempet med rusavhengighet og rehabilitering var han på utkikk etter verktøy som fungerte, men helst uten den rosa innpakningen. ”Vi trenger yoga på gata, i livene våre og på alle stygge steder! De som ikke er tilhengere av mainstreamkultur eller organisert religion, trenger en dogmefri og åpen utforskning av spiritualitet. Vær deg selv hele veien. La det bli som ditt fingeravtrykk!”
En ny gammel tradisjon
«Against The Stream» har sprunget ut av hjertet til den amerikanske buddhistbevegelsen som har sine røtter i både Theravadea (den gamle skolen) og Mahayana (den nye skolen) innenfor Buddhismen. På gruppens nettside skriver Levine: Jeg tror vi er i prosessen med å skape en ny tradisjon. En tradisjon som er inspirert og influert av læren om visdom og medfølelse i alle buddhismens tradisjoner.«Against The Stream Buddhist Meditation Society» er i front av denne utviklingen.
Det som startet med en håndfull spirituelle revolusjonære i California som kalte seg «The Dharma Punx», har vokst til tusenvis av engasjerte Buddhister verden over. Denne utviklingen fra tradisjonell buddhisme mot et mer alternativt utrykk er helt nødvendig, skriver han. Det gir oss en mulighet til å bevege oss fra sexisme, rasisme og klasseskiller som har korrumpert den buddhistiske læren gjennom tradisjoner og institusjoner. Vi har ikke blind tro på doktrinene, selv i de originale tekstene er det en hel del folklore, mytologi og korrupsjon av Buddhas lære. Men uten disse tekstene og tradisjonene hadde læren aldri nådd våre strender, våre ører og hjerter i dag. Så vi studerer og respekterer alle de historiske linjene og henter fram det som er godt i alle de Buddhistiske tradisjonene.
Vår intensjon er ganske enkelt å gjøre Buddhas lære tilgjengelig for alle som er interessert i den. Vi ønsker å skape bærekraftige miljøer med sunne, ansvarsbevisste, kloke og medfølende folk. Vi er for mangfold og ønsker at alle uansett seksuell orientering, etnisk, sosial, økonomisk og politisk bakgrunn skal føle seg velkommen. Vi tror det at veien til oppvåkning er mulig for alle og bør være tilgjengelig for alle.
Når Levine blir spurt om hvorfor han i det hele tatt snakker om en amerikansk tradisjon, så sier han at fordi han ikke bor i Tibet, Japan eller Burma, men i Amerika, så er det mer meningsfylt at læren forankres i det samfunnet vi er en del av. Buddha snakket om viktigheten av å snakke et språk som folk forstår. «Her har vi muligheten til en ny begynnelse, fri fra dogmer, der vi ikke er bundet av tradisjoner som har blitt korrumperte. Kanskje kommer vi til å gå på tryne her også, men det er verdt et forsøk.»
Bare død fisk flyter med strømmen
«Dharma Punx» utviklet seg etter hvert til å bli en organisasjon som har ukentlige møter og støttegrupper for folk med rusproblemer både på øst og vestkysten av USA, i tillegg til noen satellitter rundt om i verden. Noah Levine er gjestelærer i en satellitt på østkysten denne kvelden, så det er en annen lærer som har ansvaret for aftenens Dharmatalk. Selv om det er mange rundt i lokalet som har omfavnet pønkutrykket, så er vi kanskje enda flere som ser mer nøytrale ut. Noen ser ut som dataingeniører på vei hjem fra jobb, som stakk innom for sin ukentlige dharma talk og meditasjonsfiks. Kanskje har vi alle det til felles at vi trenger en annen sammenheng, et sted der alt krimskramset knyttet til spirituell praksis er strippet vekk. Det er mer takhøyde her og færre momenter som skaper avstand. Mindre «bullshit» som Grosso beskriver det.
Det er vanlig å starte en meditasjonskveld med en form for foredrag der en lærer snakker rundt et tema, kanskje fra en tradisjonell tekst eller noe deres eget liv der buddhistiske prinsipper gjør seg gjeldende. Etter en runde med spørsmål og svar, sitter vi i total stillhet i 30 minutter. Så er ”festen” over, folk reiser seg og forsvinner ut i regnet. Jeg sitter med en opplevelse av at selv om rammene, teknikkene og «læren» er den samme, så var stemningen en ganske annen. Jeg tror nok at flere jeg kjenner ville ha følt seg mer komfortable her hos pønkerne, som legger seg på en mer sekularisert linje og som tar et oppgjør med fordommer og korrumperte dogmer. Ved å ta vare på essensen, men utfordre tradisjonene, tar de læren mer på ordet. Buddha, på samme måte som Jesus, utfordret det bestående. Ved å institusjonalisere begge disse «rebellene», har vi gjort det motsatte av det de inspirerte oss til.
“The Buddha said that his path to awakening was one of rebellion, a subversive path that is against greed, against hatred and against delusion. In order to awaken he taught that we have to travel against the norm of society and against our own self-centered tendencies. In his own language he said the path he had traveled and that all who wished to follow was ‘Patisotagami’, which literally translates as ‘Against The Stream’.” - Noah Levine
Teksten og illustrasjonen av Nemolom er hentet fra boka "Yoga når det gjelder" skrevet av undertegnede, utgitt på Arneberg Forlag 2015
Jeg spiser frokost på et eldre og akkurat passe knirkete hotell ved Wasaparken i Stockholm. I går underviste jeg på en yogalærerutdannelse på andre siden av parken i temaene yoga og sosialt engasjement. Når jeg kommer inn i en slik setting, der noen kan ha valgt yogaboblen som en erstatning for en rå virkelighet, tar jeg høyde for at det kan være litt motstand mot dette perspektivet. Men det skjedde ikke denne gangen. Jeg ble varmt tatt i mot av 34 engasjerte yoginier, og vi fylte hverandre opp med inspirasjon og begeistring. Jeg ble ekstra glad da en elev sa: "Dette perspektivet er grunnen til at jeg valgte denne yogautdannelsen foran andre". Vi løftet taket sammen, med beina plantet på jorden. Så godt det er å møte andre som er interessert i yoga som et verktøy for sosial endring, der ikkevold, samhold og det å se og lytte til hverandres står som helt sentrale verdier. Vi bryr oss, det er viktig, endring er mulig.
Så sitter jeg her i dag og leser om Standing Rock. At det for få timer siden ble besluttet å IKKE legge oljerørledningen gjennom reservatet til urbefolkningsgruppene i Dakota. Stemmer fra hele verden, inklusive fra storheter fra Hollywood som vet at de kan få pressen opp av senga om morgenen, støttet disse månedene urbefolkningenes årelange kamp. De siste dagene var krigsveteraner i tusentall kommet til leieren for å virke som menneskelig skjold mellom militæret og aktivistene. Istedenfor det som så ut som kunne bli en massakre, så vi forsoning. (Så får vi følge nøye med på hva som skjer framover...). Tårene trillet mens jeg leste artikkel etter artikkel på nett. For deres triumf gjør at jeg sitter på andre siden av planeten og kjenner at vi bryr oss, det er viktig, endring er mulig.
Vi har nettopp avsluttet første runde av kurset Yoga In Action i Oslo. I løpet av de åtte ukene kurset varte har vi klart å bygge en gruppe som gir næring å være en del av. Også for meg som kursansvarlig. Gjennom tiden treningen har vart har vi opplevd valget av en amerikansk president som står for alt som gjør mennesker til den verste utgaven av seg selv. Det bidrar til at dette arbeidet kjennes mer betimelig enn noen gang. Å bygge samfunn der mennesker bryr seg om hverandre, naturen og dyra. Der vi lar hverandre vokse heller enn å krympe. Å lage sammenhenger hvor vi prøver dette ut i praksis, og kanskje feiler underveis, men hvor det er trygt nok å gjøre det slik at vi kan komme oss på beina igjen. Jeg tror veien vi går kommer til å bli lang og hard, at vi kommer til å være forbanna og triste underveis. Jeg tror det er helt nødvendig å omgi seg med bra folk og å gjøre ting man liker. Det som betyr mest er at vi kjenner at vi bryr oss, at det er viktig og at endring er mulig.
Bildene er laget under workshopen i Stockholm hvor temaet er: Hva er viktig for deg?
Vi er i gang!
Helt siden jeg deltok på Off The Mat´s ledertrening "Yoga, purpose and action" i 2012 har jeg hatt lyst til å få til en lignende trening i Norge.
I dag er vi halveis i første runde av denne treningen som kalles "Yoga In Action" og som foregår på HiYoga i Oslo. Det er en drøm som har blitt virkelighet.
Deltagerne og instruktørene som har valgt å være med på denne prosessen er alle inspirerende, kunnskapsrikte og modige mennesker med varme hjerter og brennende engasjement, og det er næringsrikt å få være i denne sanghaen/felleskapet hver uke.
Vi har laget en blogg der deltagere og instruktører deler tanker og opplevelser underveis. Du er hjertlig velkommen til å besøke oss HER.
Hvis du som leser dette kjenner at det er noe du er interessert i å være med på, så har vi satt opp nye datoer for 2017: 25.+26. februar og 25. + 26. mars. Påmeldingslink finner du etterhvert her inne, og på FB-eventet.
Jeg syns Verdibørsen på P2 er det kuleste programmet i hele verden. I jula fikk jeg lov til å være med der å snakke om boka mens vi går på tur med Tapper (bildet).
Fordi jeg underviser i yogaaktivisme blir jeg naturlig nok spurt hvordan jeg praktiserer yogaaktivisme i mitt liv. Det har inspirert meg til å skrive følgende:
Jeg kan godt se for meg meg selv som helten i fortellingen (superheltdrakten er kanskje ikke så subtil...?). Hun som holder fortet når brannalarmen går på t-banen (true story), og som med glede tar på seg rollen som reiseleder: "Ingen panikk, dette ordner jeg!".
Jeg er en som har reist i konfliktområder og annet ullent terreng, ofte alene, der jeg har gjort både kloke og mindre kloke vurderinger med hensyn til min egen sikkerhet. Jeg har en personlighet som liker at det koker, som nyter å kjenne at livsnerven vibrerer. Selv om jeg ikke har endret personlighet, så er livet annerledes etter at jeg fikk kronisk utmattelsessyndrom og hvor jeg må ta mer hensyn til de helsemessige begrensingene som ligger i det. Å ja, jeg kan kjempe i mot med nebb og klør! Noen ganger velger jeg den strategien og det er så godt som aldri særlig effektivt. Eller jeg kan dra en Pollyanna, løfte blikket og se hvilke muligheter som finnes. For dersom jeg drar ut for å delta som frivillig ryddemannskap ved et oljeutslipp eller for å ta imot flyktninger som kommer i land med gummibåter, men kanskje må legge meg ned en dag, en uke (eller noen uker) mens jeg ber folk om å være litt stille for jeg er sensitiv for høye lyder... så er det ikke sikkert at jeg er en ressurs i den sammenhengen.
Istedenfor å bruke energi på å være lei meg for alt jeg ikke lenger kan gjøre (bare noen ganger innimellom), kan jeg fokusere på følgende: Hvordan kan jeg bidra nå? Med det jeg kan og det jeg er i dag? Det var nettopp fordi kroppen (og hodet) kollapset at jeg begynte med yoga. I treningen for yogaaktivister fokuserer vi på å kartlegge hvilke ressurser vi har, hvem vi er og hva som inspirerer oss, som utgangspunkt for hva vi ønsker å bidra med i verden. Slik blir vårt engasjement blir en forlengelse av hvem vi er og hva som bor i hjertet til hver og en av oss.
Undertegnede har undervist i nærmere 20 år, jeg har lært barn og voksne å sjonglere og å gjøre akrobatikk og grunnlagt en sirkusskole for barn og unge. Etter det har jeg undervist yoga og lignende verktøy, som er veldig gode verktøy for mennesker som jobber ute i felt, eller i prosjekter der de ønsker å skape positiv endring i miljøer som kanskje ikke har så mye fokus på hvordan de best kan ta vare på seg selv. Så tenkte jeg: Kanskje jeg kan bidra til å styrke mennesker i første rekke, så de holder lenger? Og kanskje jeg også kan bidra til å øke fokus på dette sosiale perspektivet for mennesker som allerede praktiserer yoga til å se hvilken enorm mulighet vi har til å påvirke verden vi lever i positivt? Slik at det blir en slags sirkel!
Så det ble min visjon. De senere årene har jeg jobbet med organisasjoner som jobber for å skape positive endringer i verden, og jeg håper å fortsette dette arbeidet i samarbeid med Anita Hegge og HiYoga. Og jeg har fått muligheten til å dele tanker og ideer via boka "Yoga når det gjelder" (Arneberg Forlag 2015) og via foredrag og kurs. Jeg underviser i dette temaet på yogalærerutdannelsene til Axelsson i Oslo, Gøteborg og i Stockholm. Og på HiYogas egne teacher traininger.
Og nå åpner en annen mulighet seg. Om en uke starter vi en trening som kalles for Yoga In Action for første gang i Norge (og Skandinavia hvis man er opptatt av geografi og sånn).
Yoga In Action bygger på lederutdanningsprogrammet til organisasjonen Off The Mat, into the World (www.offthematintotheworld.org) og handler om å se på yoga som et verktøy for personlig og SOSIAL endring. Yay!
Sjekk ut mer info her (fortsatt plasser igjen!):
http://hiyoga.no/satselixia/teacher-training/yoga-in-action/
Vi lever i en tid der mange av våre grunnleggende verdier utfordres. Som nestekjærlighet, solidaritet og omsorg med hverandre og planeten vi bor på. Vi kan ikke stå på sidelinjen og håpe at dette ordner seg selv. Livet er ikke en tilskuersport. Hva vi velger å gjøre og å ikke gjøre vil påvirke hva som skjer framover.
Dette kan gi seg uttrykk i form av å bringe yoga inn i utradisjonelle arenaer (fengsel, asylmottak m.m) eller å arrangere donasjonsklasser for ulike saker man ønsker å sette søkelys på (menneskehandel, dyremishandling), eller andre kreative prosjekter. Det er ingen begrensinger eller maler for hvordan noens engasjement skal komme til uttrykk.
Hver eneste dag står vi ovenfor valg. Skal jeg velge å bruke noen timer i dag på å hjelpe noen som trenger det; en organisasjon, en person, eller en hund som blir voldsomt glad for å gå tur? Skal jeg velge å gå i markeringen for ofrene etter skytingen i Orlando for å vise de som er igjen at de ikke er alene og glemt? Skal jeg la dette nett-trollet få trolle i vei med sin menneskeforakt uimotsagt, eller bidra til at vi er flere stemmer som snakker om kjærlighet og medfølelse? Skal jeg støtte til et prosjekt som styrker solidaritet med kvinner i utviklingsland?
Mitt hovedvirke som yogaaktivist er å formidle idéer og verktøy fra yogafilosofien som en vei mot en mer bærekraftighet. Min oppgave som medmenneske er å forsøke å leve i tråd med de verdiene som bor i hjertet. Og når det kjennes for idealistisk, så er målsetningen å prøve å ikke bidra til å gjøre ting verre. Noen dager er det det beste vi kan gjøre.